Min historie startet fem år før jeg fikk diagnosen fibromyalgi. Jeg gikk fra å jobbe fulltid, være instruktør på gruppetimer og trene aktivt på fritiden – til full stopp. Jeg fikk en ryggskade, Modic-forandringer, først ett sted og deretter et til. Det snudde opp ned på hele hverdagen. Behandlingen var antibiotika og hvile, og på grunn av sterke smerter ble jeg mer eller mindre sengeliggende i to, nesten tre år.
Da jeg endelig kunne begynne å trene igjen, var det som å få livet tilbake. Jeg startet forsiktig, og etter hvert som ryggen tålte mer, økte jeg treningen. Jeg hadde mye muskelsmerter og konstant hjernetåke, men RYGGEN holdt – og det ga meg håp. Jeg tenkte at kroppen bare trengte tilvenning etter lang inaktivitet. Men smertene forsvant ikke.
Hos legen nevnte jeg både fibromyalgi og ME, men ble møtt med skepsis. «Kanskje muskelsmerter, men ikke fibromyalgi.» Jeg ble likevel henvist til et kurs i smertemestring. Kurset ga nyttig læring, men kroppen ble stadig dårligere. Progresjonen i treningen stoppet opp, og jeg endte igjen på sofaen – utmattet og overveldet av selv små oppgaver.
Et nytt møte med fastlegen førte endelig til utredning, og diagnosen fibromyalgi var klar. Det ga meg et utgangspunkt – et sted å starte. Samtaler med fysioterapeuter lærte meg hvordan jeg kunne balansere trening og hvile, og rådet som traff meg mest var dette: mengde, lengde og intensitet.
Styrketrening ble viktig for meg for å bygge opp kroppenigjen. Kortere, effektive økter gjorde det overkommelig. Etter et år med diagnosen har jeg funnet en rytme der jeg kan trene styrke, gå fjellturer (min beste terapi), og være mer sammen med mannen min, familie og venner – så lenge jeg tenker mengde, lengde og intensitet. Det er tøft de dagene jeg vil, men ikke kan. Men desto større mestring de dagene det faktisk går.
Jeg har laget struktur i hverdagen, med faste treningsdager og tydelige grenser – både for meg selv og overfor familie og venner. Det var uvant å sette så tydelige grenser, men det har roet ned stress, tankekjør og den evige dårlige samvittigheten.
En av de beste opplevelsene mine er når jeg kommer på treningssenteret med smerter og indre uro – og går derfra med et lettere sinn. Jeg har også fått stor hjelp av Yin yoga, med rolige bevegelser og fokus på pust. På dårlige dager gjør jeg litt yoga, tar en dusj og hviler med en podcast. Det er ingen mirakelkur, men det gir en liten lettelse.
Jeg har også gjort endringer i kostholdet. Som mange med fibromyalgi har jeg utfordringer med magen, men dette ble mye bedre da jeg kuttet ultraprosessert mat og begynte å lage mat fra bunnen av. Jeg holder meg til to måltider innenfor et 8-timers vindu og har fjernet hvitt sukker – det har gjort en tydelig forskjell i smertene mine.
Jeg skulle ønske fastlegen tidligere hadde lyttet mer og stilt de rette spørsmålene. Det var vanskelig å formidle hvordan jeg faktisk hadde det. Først da jeg begynte å skrive dagbok og ta det med til timene, klarte jeg å beskrive hverdagen tydelig nok.
Dette er den korte versjonen av en lang reise. Jeg kunne skrevet en hel bok – og kanskje gjør jeg det en dag.
Og helt til slutt – en viktig erfaring:
Jeg prøvde Helfi-appen i en gratisperiode, og likte den utrolig godt. Den minner veldig om dagboken jeg selv skrev før jeg søkte uføretrygd – og den typen dokumentasjon var gull verdt i møte med NAV og fastlegen. Jeg synes det er svært viktig at det finnes slike verktøy tilgjengelig. De gjør enkrevende prosess lettere, mer oversiktlig og mer håndterbar.
